Lasse Marhaug and Franscisco López treated us all to this wonderous trollofon no. 8 last year. Now it is ready for download and streaming.




But, what the heck is a Trollofon? You may wonder. If you want a dissertation on the topic click here. In short it is chamberelectronica concertante where a vintage Skoda 9Tr - Tbus is soloist. The Trollofon started as a project with one single goal - we wanted to open the ears of the municipal politicians and save the last trolleybusroute of Northwestern Europe. The contiuation of the Trollofons depended upon our success...


Check out the sight and sounds of the wonderful Skoda trolleybus in this interactive point and click presentation.


Contact:

JavaScript must be enabled to display this email address.

pilota.fm
c/o
Espen S. Eide,
Zetlitzgate 3,
N-5006 Bergen,
Norway

Music this month chosen by Espen S. Eide (phonophani, alog). A mix of music that have dropped into the pilota.fm mailbox recently. Here is the tracklist.

The crew from the boutique
still spins those records from the techno underground.
Boutique Electronique - the 90's special edition
Boutique Electronique 6
Boutique Electronique 5
Boutique Electronique 4
Boutique Electronique 3
Boutique Electronique 2
Boutique Electronique 1

Pilota reporter Nicholas H. Møllerhaug engages his victims in strange, ever unexpected, associative conversations.
Kim Cascone
Francisco Lopez & Lasse Marhaug
Reynolds
The Ekko festival



DVD: Nor Noise
Dj Rupture
Electric company
IO
Knifehandchop
Konsert: Single Unit / Donna Summer
Mouse on Mars
Ost & Kjex
Shitmat
Toy

The reviewed music may also be heard in the Boutique Electronique shows.
Older reviews may be read here.

Christian Kleine - "Beyond Repair" ()

Eit soloprosjekt på alle måtar; Kleine har skrive, produsert og spelar alt sjølv. Beyond Repair er ein serie med elektroniske musikkstykke, som kvar av dei formidlar ei ny stemning. Kvart spor er kledeleg ulikt det føregåande. Men nokon stor kjensle av variasjon formidlar plata likevel ikkje. Kleine produserer kvalitets-electronica, men han greier ikkje å skilje seg frå mengda. Først på fjerde sporet, tittelsporet, begynnar plata å få noko substans. Neste sporet er min favoritt; Kritzel, nærmast et lydbilde, med sprakande tonar som glir over det nedtona, musikalske lerretet. Seinare vert Kleine meir ordinær igjen. På slutten tek han seg opp; Siste sporet på CD'en, By the lake, er langt mørkare enn resten av plata og sørgjer for ei sterk avslutting.

Kanskje hadde det vore fristande å tittelen Beyond Repair på som eit bilete på kvaliteten på sjølve CD'en. Det hadde ikkje berre vore ein ondskapsfull fleip, det hadde og vore feil, for Beyond Repair er slett ikkje dårleg. Men den er berre ikkje interessant nok, sett under eitt.

av Trond Sætre

Sykes - "I Witness" ()

Martin Stovey, alias Sykes lager kvalitetsmusikk i grenselandet mellom acid jazz, house og electronica. CD'en I Witness har vore ute ei stund utan å skape dei store bølgjene. Noko som er synd, for den har potensiale til å konkurrere med meir kommersielt suksessrike artistar i same gate, som St. Germain og Groove Armada. Det ville vore feil å kalle I Witness eit meisterverk - Til det er den for streit i sin omgang med sjangrane - men dette er musikk som kjennarar kan nyte i fulle drag. Og samstundes finst det fleire låtar som dei meir uinnvigde kan danse til.

Musikken er såpass allsidig at sjølvsagt at ikkje alle spor har like stor appell. Størst glede har eg av Sykes når han framfører elegant acid jazz som opningssporet Let My Mind Wander og Flawless Secrets (sistnemnde kunne ha vorte ein DJ-favoritt, viss den hadde fått litt promotering). Også ein favoritt er Espionage, som faktisk låtar som den kunne ha vore med i ein James Bond-film, hadde den vore framført med hornorkester i staden for piano og synth. Men Lore And Disorder, som samplar bebop-bass og ein gamal blues-sangar blir for anmasande for meg. Eg greier ikkje heilt å bli betatt av den vesle James Brown-aktige saken som heiter Paper, heller. Musikken til Sykes mister noko av sjarmen når han legg på vokal-sampler. Men med tanke alle dei ulike stemningane han spelar på i I Witness, overraskar det meg kor mye iøyrefallande musikk som finst her.

av Trond Sætre

Tom Opdahl- "Black Smoker" (Biophon Records)

Det finnes i grunnen liten tvil. Opdahl befinner seg innenfor en sterk og deilig tradisjon. Alt ligger da også til rette for sådanne. For det første slippes hans "Black Smoker" på Biospheres selskap Biophon. For det andre bruker Opdahl Biosphere som produsent. Disse aspektene utgjør muligens base både for utgivelsens sterke og svake side.

Styrken handler om gammelmodighet. Måkeskrik med ambient er kjente vellyder, varme lydtepper og dvelende strukturer.

Opdahls musikk er, i likhet med Biospheres musikk, full av dybde og varme. Det handler om puls og varmt blod som fjerner overflatenes og det digitales kulde. En stadig reise innover i behag og ettertanke. Det er dette som er gammelmodig, det er dette som fjerner de negative assosiasjonene ved det gammelmodige.

Det problematiske ved å så åpenbart arbeide innenfor en tydelig definert ramme er faren for å nå det satte. Jeg kan vanskelig hevde noe sikkert om prosessen musikken ble skapt i, men jeg mener å kunne hevde at nærværet av Biospheres produsentevner introduserer lydlandskapet til egen banehalvdel. Om Opdahl befant seg der i utgangspunktet er selvsagt vanskelig å si noe om, men musikken hans har uansett åpenbare likhetstrekk med Biospheres.

Dersom effektbokser hadde hatt et eget menyvalg titulert ´Biosphere´ er jeg sikker på at Opdahl hadde latt knappen stå på dette. Det er her det ligger noe satt. Ståpelsen uteblir, behaget seirer, og det forenes aldri med det overraskende.

av Øivind Godal

Alog- "Duck-rabbit" (Rune Grammofon)

Alog ga meg en meget hyggelig opplevelse. I en situasjon der jeg følte stagnasjon og manglende innovasjon innenfor venstresiden i den norske elektroniske musikken sto plutselig Alog, bestående av Espen Eide (Phonophani) og Dag Are Haugan, frem som utvei. Det finnes noe genuint nytt i det Alog driver med. Riktignok kjenner vi igjen klanglandskap og samples fra tidligere utgivelser, soloprosjekter så vel som sammen, men doseringen og plasseringen har plutselig blitt så fryktelig riktig.

"Duck-rabbit" blir aldri kjedelig. Kontrastene i lydbildet, bruddene og de små og store overraskelsene setter stadig de geniale lydene i gode perspektiver. Alog anser ikke sitt prosjekt fullført ved det vakre sample, men de setter dette under stadig press og prosess. Dette skaper den dynamikk jeg ofte savner.

Det viktigste med "Duck-rabbit" er allikevel det genuint originale uttrykk. Drypp av dette har utvilsomt eksistert lenge, men fullførelsen skjer nå.

Nye og individuelle uttrykk er altoverskyggende. Gull verd kan man gjerne si. Den elektroniske musikken er full av dem som er flinke til å klippe, programmere og etterligne, men de virkelig ekte uttrykk er sjeldne. Det er disse uttrykkene som må lede an dersom den elektroniske musikken skal beholde sin viktigste funksjon. Alog er et stjerneeksempel på hva jeg mener, "Duck-rabbit" er årets beste norske utgivelse.

Funkstörung- "Viceversa" (K7)

Funkstörung er nok en gang aktuelle med et album bestående av remikser. Det er Funkstörung som remikser andre artister, det motsatte ville fort blitt langt mer interessant. Oppskrap, rester eller avkapp kalles dette gjerne innenfor næringsmiddelindustrien. Funkstörung balanserer på grensen av det som egentlig er forsvarlig å gi ut.

Det er et meget variert spekter av artister som remikses- fra Nils Petter Molvær til Plaid til Jean Michel Jarre. Enkelte ganger er remiksen for vag, det triste utgangspunktet forblir trist, også etter runder i Funkstörungs kanaler. Molvær er kroneksempelet på dette. Kitsch-dimensjonen i Molværs forsøk på å gripe noe moderne blir aldri annet enn forsterket i møte med Funk´ernes uttalt hippe lyd.

Et annet stort problem ved denne utgivelsen er at det harde og flate ved Funkstörung, plutselig åpenbarer seg med en langt større tydelighet enn før. Funkstörungs rytme etterapes daglig, også av Funkstörung, og man kommer til et punkt der nok er nok. At to av tre utgitte album består av remiks-eskapader er et annet tankekors. Det kan vitne om mye metode og lite hjerte. Det er nemlig med produsentens sikkerhet de går til verket, men sikkerhet behøver ikke ha verdi innenfor musikken. Dette savnet av hjerte fører igjen til savn av logisk progresjon. Denne stillstanden akkompagneres av noe hipt noe som stadig falmer.

av Øivind Godal

Aphex Twin- "Drukqs" (Warp)

Det knyttet seg store forventinger til Aphex Twins siste utgivelse, indisiene luktet egentlig klassiker. Langvarig fravær av utgivelse, ryktet om dobbeltalbum og Aphex Twins generelle renommé pekte i retning av noe stort. Forløsningen av dette kunne knapt vært mer skuffende.

Aphex Twin har tidligere markert seg som en artist med særlig øre for og evne til å håndtere detaljer. Hans innfallsvinkel til rytme kunne vært grunnskolepensum for en rekke mennesker innenfor den elektroniske musikken. AFX hadde også evnen til å lage pop. Det nøyaktige og intrikate ble kombinert med følelser av opptur og moro. Mye handlet her om humor. Det er humoren og følelsen som nå er tapt. Det flinke kan vanskelig kompensere for tap av disse verdiene.

Der AFX tidligere lot humoren integrere i det oppsummerte popprosjekt blir de humoristiske forsøkene denne gangen presentert som egne poster, som et slags tapet mellom låtene. Den har ingen annen funksjon enn den opplagte, å tvinge lytteren til å smile over det påtatt banale. Ved sin manglende funksjon i det totale prosjekt blir dette lite annet enn nakent og trist.

Aphex Twin har åpenabrt talent og evne, man han ender denne gangen i en situasjon der tidligere suksess skaper stereotypier og forflatning.

av Øivind Godal

Fennesz- "Endless Summer" (Mego)

Fennesz har her skapt et lite kunststykke. Han forener den melankolske droning med elektronikkens frihet, og han gjør dette med en overbevisning man vanskelig kan tvile på. I sentrum av "Endless Summer" står det vakre og melodiøse. De forsiktige tema ligger tett i tett som håp om varme og fremtid. De melodiøse aspektene presenteres med nøye dosering og forsiktighet, og resultatet av dette er at lytteren påføres behov etter mer. Men det er ikke sikkert vi har godt av mer. Det kan veldig godt være at nytelsen ligger i antydningen, det er ikke sikkert minnene om hvordan det føltes etter syv øl blir bedre dersom man drikker åtte. Fennesz gir oss akkurat litt mindre enn det vi trenger av godsaker, og det er dette som er det mest geniale trekket med hans "Endless Summer".

Vi har sjelden hatt et større behov for melankoli enn nettopp nå, og det er dette melankoliet som så nøye doseres. Få album kan hjelpe oss med å systematisere en meningsløs verden og hverdag, dette albumet har muligens et slikt potensiale.

av Øivind Godal

Electric Company- "62-56" (Tigerbeat6)

Det er ikke sagt at den emosjonelle synthen har større appell til det gode i oss enn andre lyder. Klisjéene gjennomskues i takt med at de skapes. Samtidig vil påstander om synthens forutbestemte assosiasjonsregister være gjengs med oppfatninger om mål og midler i den elektroniske musikken.

Jeg skal være siste mann på barrikaden i det de atmosfæriske synthene angripes av den sinte ungdommen, men mine overbevisninger settes stadig på prøve i møter med synth-eposets mafia. Overproduserende synth-fantaster bør oppleves som intet annet enn kuriosa.

Klisjéer kan allikevel ha sine åpenbare funksjoner. Det klisjé-stygge kan settes opp mot det klisjé-vakre med særdeles heldige resultater. Man skal ikke vite om det er det stygge eller det vakre som gjør at man fryser på ryggen. Man skal ikke evne å skille ut virkemidler med utgangspunkt i eget følelsesliv. Det er derfor man fryser på ryggen. Den vakre dalen er kanskje ikke vakker om det er her man begynner turen, den blir først vakker i det man har innsett begrensninger i egen kondisjon i kamp over det stygge fjellet.

Det er her et sted Electric Companies opplagte potensiale kommer inn. På sitt beste gir han oss håp i det vi føler at alt håp er ute, på sitt verste gjør han det ikke.

I likhet med mange av sine amerikanske forbundsfeller lager Electric Company iskald disko, en hyper-realistisk kommentar til trend-nissens nederlag. Kjedsomheten griper meg i det flyten av ødelagt ungdomskultur passerer i revy. Kjedsomheten erstattes av indre gråt i det denne rekken nytes fra mellomgulvet (eller var det hjertet?), det søte forteller oss om det stygge. Aversjonen mot melodien er lite verd i denne sammenhengen. De digitale brudd blir stående som en klar påminnelse om sådanne. Det digitales kulde er fiktiv, det digitale bærer ingenting. Alle andre innfallsvinkler blir feil. De blir klisjéer.

av Øivind Godal

Sack und Blumm- "Shy Noon" (Gefriem)

I sin selvsagte hjemby, Berlin, er Sack og Blumm velkjente herrer. Ryktene omtaler dem som et eksentrisk kunstnerpar. Jeg ser for meg en slags ´Gilbert & George-aktig´ konstellasjon. Det er Sack og Blumm selv som er kunstverket, en situasjon der summen av den samlede produksjon aldri helt vil gripe det totale uttrykk.

I møte med cd-spilleren min er selvsagt dette lite verd. Høyttalernes forhold til de to rare mennene innerst i baren eksisterer ikke, og lyden blir dermed avkledd all pynt. De fleste av oss vil anse den elektroniske musikkens fjesløshet som en mulighet, en frihet, en anerkjennelse av at lyden aldri kan erstattes av noe annet. For Sack und Blumm er kanskje dette et problem.

Det er sjelden jeg hører et mer vågalt sett av virkemidler enn det Sack und Blumm presenterer. Tabla møter tegnefilmens naivisme, det sørgmodige hornorkester bryter de digitale strømlinjer. Sack und Blumm kjenner ingen grenser for hvordan de hele tiden skal tilnærme seg små melodier og fengende tema. Alt er mulig. Problemet er allikevel at disse virkemidlene aldri lever ut sitt potensiale.

Overraskelsen ligger ikke i presentasjon av uvanlige lyder, den vil først komme i det det uvanlige blir åpenbart og vakkert. Sack und Blumm tar sjelden bryet med å konfrontere det uvanlige med det vanlige, eller gjøre det uvanlige vanlig i møte med noe annet uvanlig, for den saks skyld. Resultatet av dette er flathet. De sære tema irriterer i kraft av låtenes manglende progresjon. Idéene følges ikke opp og de forlates til det verdiløse. Dette er synd. Dette er Sack und Blumm (calling from Berlin).

av Øivind Godal

Frank Bretschneider —"Curve" (Mille Plateaux)

Bretschneider utgjør sammen med Carsten Nicolai drivkraften bak plateselskapet Raster-Noton. Dermed befinner vi oss fort innenfor et land av såkalt ny minimalisme. Et annet selskap i det samme korstog er Mille Plateaux, og det er her Curve gis ut. Minimalismen, Clicks and Cuts-kjøret, har gått langt nå. Det er et fryktelig sterilt uttrykk som presenteres. Klikk og kutt, faktisk, og spesielt mye av førstnevnte. Musikken drar seg så vidt av gårde ved de nøye tilmålte lydene.

Selvsagt handler det her om preferanser, men spørsmål bør i denne sammenhengen dreie seg om stilretningers evne til institusjonalisering og dogmatisering av musikken. Respekten for den elektroniske musikken har hos meg sitt utspring i dens evne til hele tiden å bryte med forventninger, og i et slikt perspektiv vil minimalisme-bølgen oppleve dårlige skussmål. Som alltid er det selvsagt slik at man ikke makter å se hva som befinner seg innenfor dersom man selv står utenfor, og negative følelser overfor en stilretning som sådanne kan selvsagt handle om at man ikke bruker nok tid på denne. Dette er kanskje grunnen til mitt anstrengte forhold til både joik og ´clicks og cuts-musikk´. Jeg er nemlig utenfor, stereoanlegget mitt er utenfor, og i det jeg velger meg en film fremfor nye runder med Bretschneider blir problemstillingen heller overflødig.

De kjønnsløse klikkene er selvsagt ikke uten verdi, og, som så ofte før, trives jeg langt bedre i det disse trekkes inn i i den elektroniske dubens univers. Dette skjer i siste del av ´Curve´, og Bretschneiders musikk kan dermed brukes som tapet. Bretschneider strekker seg allikevel aldri lenger enn som så.

av Øivind Godal

Lesser- "Mensa Dance Squad" (Tigerbeat6)

Lesser er tidligere pønk-rocker, og han har irritert seg over teknopublikummets manglende evne til å la følelsene styre opplevelsene av musikken. Han hevder at den gode teknoens publikum overintellektualiserer seg selv og situasjonen. Derav tittelen på hans siste utgivelse.

Da Manchester United spilte europacup i Tyrkia for noen år siden ble de møtt med en banner på flyplassen. Der stod det: "Welcome to the Hell". Det er mulig sammenligningen mellom Lesser og tyrkiske fotballfans er søkt, det er mulig den ikke er det. Hos Lesser er det nemlig helvete vi skal besøke- ikke helvete som den negative motsats til herlighet, men et slags industrielt og digitalt helvete løsrevet fra fordømmelse og kalvinistisk arbeidsfilosofi. Helvete handler nemlig om følelser, og det er nettopp følelser Lesser etterlyser hos sitt Mensa-publikum.

Kulden er enorm i Lessers musikk og jeg tviler på at den energidrikk som skal gjøre denne musikken dansevennlig i det hele tatt eksisterer. Det harde, det mørke og det kalde fortrenger alt annet. Samtidig som man kan si at det er mangelen på pusterom som gjør denne utgivelsen god, kan man også hevde at Lessers tidligere trang til fragmentering er tonet ned. Strukturene utvikler seg slik at transen overlever. Det finnes ingen garanti for at denne utviklingen faktisk skjer i lydbildet, den skjer like gjerne i hodene våre. Selvsagt handler det om denne litt magiske saken der man egentlig hører på den samme loopen samtidig som hodet skaper sin egen progresjon. Kulden og tempoet utvider pupillene våre og vi blir livskåte. Musikkens magi er i mål og det er i dette målet vi finner Lesser, vår egen lille party-satan.

av Øivind Godal

Diverse- "The Braindance Coincidence" (Rephlex)

Denne utgivelsen er en markering av plateselskapet Rephlexs utgivelse nummer 100, og som de selv skriver på omslaget: "Rephlex are the official sponsors of Braindance.." Uavhengig av hvor meningsløst man måtte mene at Braindance-begrepet enn måtte være, er det et uomtvistelig faktum at Rephlex er en av vår tids mest markante eksponenter for elektronika. Anført av høvding Richard D. James, bedre kjent som Aphex Twin, har Rephlex de siste 11 årene gitt ut artister som Ovuca, Bogdan Raczynski, Cylob, Seefeel og Like a Tim.

Rephlex har bidratt sterkt til av-intellektualisering av den gode elektroniske musikken, og de har lært den innadvendte nerd kunsten å vise finger.

Med James som musikalsk mentor har Rephlex vært preget av alt annet enn en enhetlig musikalsk profil. Det er rett og slett det han liker som gis ut, og dette reflekteres på The Braindance Coincidence. En anmeldelse av denne utgivelsen som sådanne er meningsløst. En vurdering av Rephlex er allikevel på sin plass. Ispedd kommersielle suksesser har Rephlex hele tiden holdt seg levende ved å dyrke det credo den elektroniske musikken bør dyrke. Dette har resultert i mye slett galskap, men man har også stått for en bevegelse nærmere den følelse man har i det man hamrer løs på et keyboard i håp om håp. Manifestets tid er på en måte forbi i det Rephlex-artisten Lektrogirl så vidt evner å skrape sammen nok elendighet til å gi ut et (meget kort) album. Men Rephlex gir henne i det minste ut, og de setter på denne måten lytteren selv i stand til å oppleve elendigheten og vurdere denne som sådanne.

Gjennom Aphex Twins rykte demokratiseres distribusjonen, og det er her mye av kjernen i Rephlex-mentaliteten ligger. Man dyrker bredden og får på denne måten debatt og liv i prosessen mellom lytter og artist. Den gode elektroniske musikken bryter sine bånd til institusjonene, og den strekker seg mot en verden full av mobiltelefoner og billig narkotika. Det er kanskje i nettopp her den musikalske messias vil gjenoppstå.

av Øivind Godal

Autechre- "Confield" (Warp)

Autechre er en genre og utvilsomt et av vår tids mest markante musikalske nyvinninger. Vi vil alle være der som Autechre er, i fronten, men det fatale skjer i det vi prøver å komme dit. Det finnes ingen Autechre-kopi som gjør det Autechre gjør. Det nytter ikke å lage skjeve rytmer, utstyrt med skrap og synth, for dermed å håpe at man har nådd et mål. Man kommer aldri i nærheten av den stil og eleganse som Autechre makter. Verden behøver nye album fra herrene Booth og Brown for å fastslå dette.

Autechre er usedvanlig tro mot sitt prosjekt og den måten de arbeider seg innover i sine egne idéer er tydelig i deres totale produksjon. Det usannsynlige blir stadig mer usannsynlig, samtidig som det etter hvert føles opplagt. De går veiene vi aldri så, og de ender opp med å lage klisjéløse vorspiel-plater. Vi hadde aldri gjettet at festen skulle akkompagneres på denne måten, men da det hele begynte forstod vi at det var slik det måtte være. Hodene våre nikkes i utakt, vi hører alle på forskjellige rytmer, men vi skaper alle vår egen disco. Det er dette som er vidunderet Autechre.

Et senralt spørsmål må allikevel være om det hele etter hvert er i ferd med å bli for internt. Kan det hende at de logiske fremskritt, for lytteren, får en slik karakter at nye utgivelser vanskelig kan forsvares? Blir vekten på detaljenes verdi for stor? Uten evne til å besvare slike spørsmål lar man seg heller synke inn i Autechres verden. Vi er ´Generasjon Autechre´, og det er vi stolte av.

av Øivind Godal

To Rococo Rot and I-Sound- "Music is a Hungry Ghost" (City Slang)

To Rococo Rot har alltid vært et av disse bandene som har strukket sine tentakler utover meninghetens domene. De kaller dem kritikerfavoritter, de er et band som bryter med elektronikkens fremmedgjøring, et band med evne til å skape den varme og autentisitet musikkpressen ofte savner i den nye maskinmusikken.

Grensene som skisseres i en slik oppfatning er selvsagt feilaktige og fiktive. At man evner å sample en gitar og klippe denne like trist som en gitarists utførelse er intet tegn på verken følelser eller genialitet. Det er et varsku om det statiske, og det er nettopp denne stillstanden som preger ´Music is a Hungry Ghost´. Som en post-rockens fallitterklæring fremstår det dvelende ved dette som intet annet enn skisser, et mulig potensiale, og det hele virker for enkelt og uferdig.

Hvilke frukter samarbeidet med New York-Djen I-Sound egentlig har båret er svært usikkert, og albumet høres ikke ut som annet enn forflatninger av To Rococo Rots tidligere arbeider. Der sporadiske sprell tidligere lagde smil, er det nå vakuumet som regjerer. De fleste låtene er svake, og det hele kuliminerer i en låt som betegnende nok er titulert ´The Trance of Travel´. Der albumet lenge skriker etter elektronikk, får man i denne låten mer enn nok av sådanne. Tankene går i retning av groovebox-demoens uendelige kjønnsløshet. Man kombinerer altså postrockens tydelige begrensninger med elektronikkens ultimate fallgrube, og albumet er glemt fortere enn den tiden mannen bak disken i platebutikken bruker på å forstå hva jeg egentlig spør om i det jeg tar meg selv i å stave T-O R-O-C-O-C-O R-O-T.

av Øivind Godal

Lackluster- "Container" (Focus)

Bak navnet Lackluster skjuler finnen Esa Ruoho seg. Han liker sine synther, og han trives i disses klanglandskap. For det er nettopp klang og landskap som preger Lackluster. Nok en gang er det vidden vi skal opp på. Hjelp meg, hjelp meg! Jeg vil ned, jeg vil hjem. tenker jeg i det vi svever over et slipt og oversiktlig landskap.

Lacklusters musikk inneholder betydelig med luft, eller kanskje snarere tomhet. Musikken struktureres rundt melodiske tema, og i sin enkelhet aner man konturene av gåsehud. Men trubaduren er ikke våken nok hos Ruoho denne gangen. Det vakre og naive kontrasteres aldri av det råe og komplekse. Man sereveres ingen forurensning, ingen by, intet vrak i Lacklusters ubesudlede fjellandskap. Den største provokasjonen man finner er faktisk en bekk. Musikken sildrer avgårde som den dusinvare den faktisk er.

På tross av dette er Lacklusters musikk mer troverdig enn det meste. Mye handler om personlige preferanser, og Lackluster kan aldri beskyldes for å sette seg selv utenfor sitt eget virke. Tydelig inspirert av noen herlige år på midten av 90-tallet går han til verket, tro som få mot den melodiøse ambientens idealer. Han taler det mørke og skumle, den absurde rytme og den moderne verdens mange selvmordsbrev, midt i mot. Ruoho gjeter sin synth med kjærlighet og varme, og selv om det faktisk alltid regner er ikke dette et problem han ønsker å reflektere i musikken. Kos er lov, men denne kosen er like terroriserende som terror. Det er dette som er Lacklusters problem.

av Øivind Godal

Diverse- "Light- Touch 2001" (m. Hazard, Fennesz og Biosphere) (Touch)

Plateselskapet Touch har mot alle odds virket i 20 år. Dette er 20 år med utrolige utgivelser. Fra et sjeldent og instrumentalt New Order via antropologiens auditive dokumenter til det fremste innen dagens elektroniske musikk har Touch hele tiden stått som kurator for det interessante. Linjer og grenser har endret seg på grunn av og i møte med Touch, og den standhaftighet Touchs katalog vitner om kan vanskelig finne paralleller i dagens musikkbransje.

Touchs 20 års jubileum markeres i disse dager med turné. Artistene på denne turnéen, Hazard, Fennesz og Biosphere, utgis også på en EP. Det handler her om forskjellige uttrykk, men den samlede følelsen jeg sitter igjen med er god. På 23 minutter og 28 sekunder evner den delvis å rekonstruere min tro på den malende struktur og de subtile nyanser.

Hazard flørter med den organiske kollasje, men der følelsen av røkelse og klaustrofobi normalt inntreffer skaper han fundament og håndgripelighet. Det bløte blir hardt, og grøten reduseres til gryn i kamp mot væske.

Fennesz står for platas høydepunkt i det han forenener det reflekterte med impulsen. Temaets dynamikk skapes i kontekstenes minste enhet, og helheten kan bare betraktes via disses selvstendighet. Hver minste enhet danner variasjoner i seg selv, og det interesserte øre unnslipper aldri en forflytning mellom den stadige dynamikk og den stabile hook.

Biosphere er tro mot sine idéer og idealer, og han presenterer to låter som rydder vei for den umiskjennelige retning. Det er bare Biosphere som er Biosphere, og etterligning er intet annet enn etterligning. At Biosphere befinner seg på Touch fremstår som den åpenbare konklusjon.

av Øivind Godal

HOH- "Work in Progress" (demo)

Det er et spørsmål om man i det hele tatt skal anmelde en demo. Hvilken verdi vil det for leseren ha å lese en anmeldelse når det langt fra er sikkert et musikken som anmeldes noen gang vil bli tilgjengelig. Men det er med fare for en slik tankegang man bør gå runder med seg selv. Plateselskapenes manglende teft bør aldri diktere musikkens liv, og HOH er et eksempel på et prosjekt som, i mine ører, passerer mye av det som er utgitt, rost og solgt.

Mitt tips er at HOH vil befeste seg som en av Norges mest sentrale aktører innenfor elektronika, og dersom så ikke skulle skje vil jeg hevde at årsaken til sådanne ligger i ignoranse og tilfeldigheter.

HOH lager musikk hvor eksperiment og pop forenes inn i det åpenbare. Fra det teknoide klokkespill til den absurde samtale, fra håp til nedverdigelse, fra breakbeats til noe ganske annet, oppleves HOH som et arsenal av godbiter. HOH begrenses ikke av trangsynthet, men unngår allikevel forflatning i sin spredning over forskjellige stilarter. Det hele forenes der lyden er nærmeste nabo. Den virkelige globetrotter er som kjent den personen som makter å gå over hekken til naboen, og hullet i hekken mellom HOH og lyden er etter hvert blitt meget stort. Kjærligheten er åpenbar, og vi som lyttere blir vitne til den flørt som uunngåelig må skje.

av Øivind Godal

JOHNNY REINHARD: "THE RAVEN" (Stereo Society)

Plata "The Raven" (Stereo Society) er eit døme på aktiviteten på den mikrotonale scenen i New York - den einaste mikrotonale byen i USA (- iflg. intervjuet med Johnny Reinhard).

Plata inneheld ulike komposisjonar av Reinhard. Ein utstrakt bruk av skjell og ulike blåseinstrument. Musikarane er frå AFMMensemblet (American Festival for Microtonal Music). Reinhard spelar også - fagott.

Dei intense disharmoniane blant blåsarane suggererar. Særleg når dei bevegar seg i ulike retningar - men med felles fokus. Tittelsporet 'The Raven' eit godt døme på dette. Ei teppe av blåsarar dannar ein uklår bakgrunn til ei særmerkt stemme. Ein såpeopera-skodespelar les opp det kjende diktet til Edgar Allan Poe. Opplesing utgjorde ein fin kontrast til blåsarane. Ei myrk og særmerkt amerikansk TV-reklame stemme under eit teppe av mikrotonal blås. Merkar tydeleg at Reinhard fører det språklege medvitet til Harry Partch vidare - med tydeleg og rå språkbruk. Instrumenteringa er derimot ei fornying. Reinhard kallar seg sjølv polymikrotonal.

av Nikko

Kim Hiorthøy- "Hei" (Smalltown Supersound)

Kim Hiorthøy si plate "Hei" (Smalltown Supersound) inneheld eit personleg elektronika-landskap. Kor 'nær' og 'barnleg' ljod - t.d. ei barnefele med intonasjonsproblem får klassisk form og diskurs.

Ein ting er tydeleg: Kim Hiorthøy har eit medvite forhold til klassisk tradisjon. Det kan ein sjå på oppbygginga av låtane hans. Ingen statiske forløp. Låtuvalet er også interessant: Låtane utfyller einannan. Kontrasterar einannan. Opningskuttet opnar med ei jente som seier "Skal vi lysne" - skal me lytta? Ei genial opning på ei lyttverdig plate.

Naturlegvis er platecoveret suverent samansnekra - ein raffinert collageteknikk og nydelege fargar pregar bunaden. Morosamt å sjå at Hiorthøy dyrkar collage-estetikken musikalsk.

av Nikko

Salvatore Sciarrino- "Aspern Suite" (arts)

Det italienske 'Contemporartensemble' (ARTS) har nyleg spelt inn eit nytt verk av Salvatore Sciarrino. Ein av mange innspelingar det siste året.

Henry James sin roman 'Aspern Suite' er utgongspunktet. Ensemblet som består av stryk og perk følgjer sopransolisten på ein fin måte. Einsemd og fråver av ljod (roleg støy) er det sentrale som vanleg. 'Aspern Suite' er eit verk med mange nyansar. Den repetive strykar/slagverktematikken suggererar lyttaren. Dei nesten usynlege strykarpartia skapar ei effektiv spaning til tydelege teksten.

av Nikko

Ametri String Quartet- "Ametri" (Aurora)

Ametri sin siste cd vart lansert under Music Factory. Ein ung norsk strykekvartett med veldig friske strok og profil. Eit nytt døme på fornying i samtidsmusikkmiljøet. Cd'en deira er prega av at cover- og klesdesign speler ei viktig rolle. Som Kronos Kvartetten tek dei i bruk andre kodar enn naturmotiv og kjole+kvitt. Samspelet i bandet er upåklageleg. Evnen til å samarbeida med unge norske komponistar er super. Og både komponistar og utøvarar får tydelegvis arbeida på sine premiss. AMETRI ser på bestilling av nye verk som ei viktig oppgåve. Ære vere Ametri for det!

av Nikko

Protein- "Süss" (Gomma)

Den melodiøse elektronika har sett bedre dager. Det fantes en tid da man egentlig aldri visste helt hva man kan kunne forvente. Artister som Seefeel, Beaumont Hannant, Autechre og Aphex Twin bidro alle til at våre opplevelseshorisonter virket uendelige. Det meste var lov, og elektronikkens muligheter og artistenes fordomsfrie tilnærminger ga oss tro på at stagnasjonen aldri ville inntreffe.

Vi tok feil. Det hele stivnet ganske kraftig. Riktignok lages fortsatt en del god melodiøs elektronika, men de ferdige og definerte formene ligger ofte latent. De siste årene har sett et ras av artister som forsøker å gjøre en ´Autechre´ eller en ´Aphex Twin´. Hva er egentlig poenget med dette? En Autechre-kloning kan riktignok være mer enn nok for å skape ønsket effekt i en hver vorspiel-situasjon, men i et ettetenksomt øyblikk får man lyst il å gråte. Det kan plutselig virke som en umulighet å kombinere det lettfattelige med det interessante. Dette er trist, og som platekjøper håper man alltid på å finne løsninger på dette problemet. Om ikke Protein er løsningen, så er de i hvertfall et skritt i riktig retning.

De fleste låtene på "Süss" struktureres rundt enke melodiske tema. Allikevel blir det hele sjelden kjedelig. Ut av disse tema peker nemlig lydbildet i alle retninger. Protein kombinerer nemlig uvanlige gitar-, fløyte- og Hillbilly-fele-samples med teknoide og kraftige manifestasjoner. Det grunnleggende for albumet blir allikevel, på tross av de mange krumspring, det melodiøse. Protein er ribbet for tåpelig navlebeskuelse, og de presenterer i låt etter låt en rekke gode følelser. Melodiene sniker seg rundt som gode ånder men forstyrres med god effekt av små doser galskap. Det melodiøse gis allikevel vedvarende og betydelig rom. Det er godt. Den forsiktighet som dermed kan introduseres minner meg om å være inne når det regner ute. Jeg koser meg skikkelig, og de godbitene presenteres på løpende bånd. I fare for å gå Forrest Gump i næringen; "Süss" er som en pose Twist (uten Banan, Aprikos og Cocos).

av Øivind Godal

Pan Sonic- "Aaltopiiri" (Blast First)

Våre finske venner i Pan Sonic arbeider innenfor svært strenge konsepter. Dette består primært i et analogt generert og avkledd lydbilde- mye klikk og mye sus. Pan Sonic har utvilsomt en hellig ku i sine liv. Variasjonene fra album til album er få og små., og man skal være særdeles sympatisk orientert dersom interessen for dette ikke skal avta etter hvert.

Når strenge konsepter blir irriterende begrensninger bør man være forsiktig. I en anmeldelse jeg en gang leste av et tidligere Pan Sonic-album ble det stilt spørsmålstegn ved om bandet egentlig er den største kunst-spøken noensinne. Det er umulig å svare på dette. Er man innenfor, så er man innenfor. Befinner man seg derimot på utsiden, som undertegnede, vet man ikke egentlig helt hva man skal mene. Man kan så tvil om det egentlig er så fantastisk innenfor, eller om det i det hele tatt finnes ´et innenfor` .

Jeg har hatt mine Pan Sonic-dager, men jeg fikk aldri en følelse av å lukte på aha-opplevelsen. Pan Sonic var for meg rett og slett sonisk kick. Med sine malende strukturer og reverberte knirk fargela de våre ensomme stunder på en passende måte. Etter hvert ble det allikevel så fryktelig nok. Det finnes ikke smil i musikken til Pan Sonic, heller ikke noe håp- intet vakkert øyeblikk som forløsning for det innadvendte og stygge. I det man innser at man heller ikke vil finne denne forløsningen på en bussholdeplass en jævlig vintermorgen, blir man lei. Pan Sonics tristhet er mutt, ikke rå. Den lukter resignasjon.

For dem som er ukjent med Pan Sonics arbeider kan "Aaltopiiri" allikevel anbefales. Resignasjonen kan være vakker i det den kles av melankoli. Pan Sonic spiller fortsatt i den øverste divisjonen når det kommer til gode lyder. Sammelignet med tidligere Pan Sonic album mener jeg også å kunne merke at "Aaltopiiri" tillater en aldri så liten økning i både andel rock og følelse. De står på sitt, og det er bra. Det blir egentlig meningsløst å vurdere så personlige uttrykk som det Pan Sonic presenterer. Personlig tror jeg allikevel ikke at fremtiden ligger her. Det er kjedsomheten som griper mitt forhold til Pan Sonic, og mitt behov for å løpe barføtt i en blomstereng blir egentlig litt for prekært.

av Øivind Godal

Fizzarum- "Monochrome Plural" (Domino)

Fizzarum er noe så uvanlig som et russisk teknoband. Den elektroniske musikkens ubestridelige forankring i vest-Europa og USA minner oss på hvilke betingelser de elektroniske musikkformer utvikler seg under. Det er ikke hyggelig å tenke i slike baner, og alle teser om elektronikkkens demokratiserende effekt settes i tvil.

Fizzarum lager sympatisk musikk som aldri vil støte sitt publikum. Musikken er rett og slett fin. Rytmene, med sine teknoifiserte skrik, ruller av gårde så tidsriktig som overhodet mulig. De kontrasteres med cinematiske stemninger og fengende melodier.

Fizzarum har allikevel et særdeles stort problem. Der de fleste andre band kan beskyldes for musikalsk sneverhet i kraft av genres konvensjoner, kan Fizzarum betraktes som en slipt kopi av et konkret band- nemlig Autechre. Det er nesten litt sykt at et band kan utarbeide et helt album med så klare likhetstrekk til et annet band som det Fizzarum har gjort her. Man skulle tro at prosessen ved å skape et album ville innebære så mange viktige veivalg i forhold til egne målsetninger og motiver, at en plagiering på linje med det Fizzarum driver med vanskelig skulle kunne skje. Likhetene med Autechre er så store at de vanskelig kan forklares med en uberegnelig underbevissthet. Fizzarum gjør ingenting Autechre ikke allerede har gjort. Derimot kan man med letthet hevde at Autechre drar oss dypere ned i mørket og lenger opp i lyset enn det Fizzarum noensinne presterer på "Monochrome Plural".

Fizzarum havner med andre ord på den musikalske ikonoklasmens bål. I en situasjon der mange er i stand til å gjøre mye, til å få musikk til å låte riktig og profesjonelt, er det bare idéene som skiller. Og idéen finnes ikke hos Fizzarum.

av Øivind Godal

Lesser- "Gearhound" (Matador)

San Fransisco-baserte Lesser er tidligere pønker, og han ser seg lei på at det intellektualiserte teknopublikum ikke danser nok til musikken hans. Jeg er litt usikker på hva slags dans dette skulle være. Lesser lager nemlig musikk av det svært fragmenterte slaget. I det man mener å høre hvilken retning en låt skal ta, bryter han det hele opp, for så å begynne fra begynnelsen igjen. Anført av biter av sinte ´breiks` tetter Lesser alle potensielle hull i lydbildet med uendelige mengder av forskjellige lyder.

Den vedvarende introduksjonen av nye lyder kombinert med den nevnte oppstykking skaper et frustrerende resultat. Strukturer får ikke realisert de potensialer jeg mener å merke, og både låt og lytter frustreres i retning det plagsomme.

At nye lyder, strukturer og innfallsvinkler hele tiden introduseres kan, for den interesserte lytter, selvsagt være spennende. Det er ikke tregt og traust, det som skjer. Personlig blir jeg allikevel lei, ikke fordi jeg kommer ut på den andre siden av musikken med en rekke enkelt besvarte spørsmål, men fordi jeg vet at så aldri vil skje. Den hastige musikkens kompromiss-løshet er uten inngang, og man kommer aldri til et sted der man kan se seg rundt.

Dette forteller allikevel ikke hele sannheten. ´It was a game of two halves`, heter det gjerne i fotballen. Så gjelder også for "Gearhound". I albumets siste del synker tempoet og musikken blir mindre mettet. Dermed får de gjenværende elementer ny vitalitet, og de får utvikle seg og finne sine funksjoner og posisjoner på en måte de fortjener. Det hele blir dermed en langt mer behagelig opplevelse. Lesser filtrerer nyttårsfeiring, lager harmonier og beholder rytmer i tidsrom kvalifisert for lett hoderulling. Det er som å entre en lun vik etter mye bølger og mye angst. For den ultimate eventyrer vil selvsagt havet være av langt større interesse enn viken, men det er i viken man griller pølser.

av Øivind Godal

Matmos- "A Chance to Cut is a Chance to Cure" (Matador)

Matmos har gitt sitt siste album tittelen "A Chance to Cut is a Chance to Cure". Dermed setter de rammen for det som skal skje. Tittelen peker i retning albumets viktigste lydkilde, nemlig opptak fra diverse plastiske kirurgiske inngrep. Den inneholder også en erkjennelse av og aksept for den moderne elektronikkens rom for at alle lyder skal kunne integreres i musikken. Det er musikken som kureres i det Matmos kutter. Og de kutter mye.

De sterkt profilerte lydkildene befinner seg i et spenn fra neseoperasjoner til fonetiske treningsprogram for døve. Matmos legger tydelige budskap i selve lydkilden. I tillegg til å være middel, blir lydene mål i seg selv. I så måte når de et høydepunkt i det de bruker den avdøde rotten Felix`s bur for å markere sitt avsky mot laboratorieforsøk på dyr.

Det som er dumt med at lydkildene så fryktelig kommer i fokus er faren for at metoden skal overskygge den endelige estetikk. For hyllesten til de døende rottene er nemlig langt mer enn burlyd-kollasje. Det er en nydelig ballade som sakte bygger seg opp fra de første prøvende steg til den uunngåelige dødskamp. Det er melodiøst og vakkert, en låt preget av drømmende melankoli. Et burs musikalske potensiale tas lenger enn det man noensinne kunne forestille seg. Låten går fra å være en vakker bur-låt til å bli en vakker låt. Opplevelsen av Matmos avhenger overhodet ikke av at man stiller det musikalske uttrykk i lys av den konseptuelle metode. Låtene er først og fremst gode låter.

Til tider kan Matmos minne om eldre utgaver av Mouse on Mars, en slags jazz møter et filter av elektronikk og animerte dyr i entusiastisk prosesjon. Låtene humper og spretter avgårde med en deilig og skjev eleganse. Til tider blir det hele nesten litt for smurt, men Matmos holder seg heldigvis i store trekk på feil side av det korrekte. Den sjarmerende vaklingen opphører sjelden til fordel for den polerte staffasje. Her kommer lydkildene inn igjen. De plastiske operasjonene gir, bokstavelig talt, utgivelsen et avgjørende organisk preg. Lydbildet reflekterer en spennvidde et strengt utstyrsoppsett aldri hadde evnet å oppnå. Musikken hamrer, borrer og suger seg av gårde, og det er lett å spise den ´grooven` som oppstår. På tross av det sammensatte lydbildet blir aldri musikken krevende og slitsom. Det er utvilsomt en slags livsstilsmusikk, det Matmos lager. Men det ligger ingenting negativt i dette, det er en livsstil vi alle burde ønske oss. Matmos har laget et godt album.

av Øivind Godal