Henrik
Hellstenius er ein av våre mest sentrale unge komponistar. Han er
også ein av dei få som engasjerar seg for operaen. Ikkje minst
for framtida for operaen. Han har dei siste åra spora opp store
mengder håp for operaen. Eit stikkord for håpet er Salvatore
Sciarrino frå Italia. I dette intervjuet preiker Hellstenius om
Sciarrino-operaen 'Luci miei tradutrici': eit supert døme på
opera-håp for framtida.
Noreg har eit supert
platevesen - ingen tvil! Smalltown Supersound og Rune Grammofon er plateprinsane.
Sist vart det bekrefta på Blå.Der presenterte dei det ypparste
som kjem ut i Noreg for tida: Spunk, Jagajazzist, Kim Hiorthøy,
ALOG og Alexander Rishaug. Det vart litt av nokre festdagar.
Breidde og volumiøs variasjon gjorde denne serien til eit perfekt konsertprogram. Det lovar godt! Ikkje berre er Smalltown og Rune nestorar på platefronten. Dei gjev oss også supre Live-konsertar. Med naturleg autoritet opererte musikarane med sine totalt forskjellige uttrykk på scenen. Det heile var ellevilt. Kim Hiorthøy spelte ein snutt med Spunk - i staden for at det eine bandet gjekk av scenen og den andre kom opp. Slike kombinasjonar er starten på nye og interessante koalisjonar. Og kollisjonar.
Eit
lite julehefte med noter i er det mest spanande ein kan gå inn i
2002 med. Ei lita prising av jula. Eit hefte frå 1928 med dei gamle
julesongane. Dei vanlege velbrukte melodiane. Men - med forlagte harmoniseringar.
Fartein sine eigne tonar pleiar melodiane. Makelause versjonar. "Du grønne
glitrende Tre God Dag" av Valen er raffinert som inkje anna. Tenk om Sølvgutane
song inn jula med hjelp av Valen. Då skulle ein framleis hatt på
TV'en. Det lovar me.
"Nå
har ikke jeg noe særlig forhold til opera. Faktisk er det en av
de ytterst få musikkformene jeg har vansker med å like. Jeg
tror det har å gjøre med den uvanlige og i mine ører
direkte ubehagelige måten artistene synger på."
Ny pilot Trond Sætre meldar Cage.
Pilota.fm
har endeleg grunn til å juble. Sist fredag fekk me pris for vev-
konseptet vårt. Espen og Nikko var båe til stades i kulturrådbygningen.
Årets kunstnettstad i klassen institusjonar. Takk til kunstnett
og kulturrådet for denne gledelege mottakinga av pilota.fm.
klubb
pilota.fm opnar den 2. februar 2002. På Landmark. Med bl.a. konsert
med Pita frå plateselskapet Mego i Wien. Trollofon fredag 1. februar.
Meir informasjon her..
Parergon
er eit kjærkoment innslag i norsk bladheim. Siste nummeret handlar
om 'material'. Eit høgt redaksjonelt nivå opnar for nye estetiske
innfallsvinklar. Introduksjonen av Estrada og Ragnar Hovland-samtalen
er storveges. Vignettøren må få skryt. Variasjonsbreidden
er fin. At ein bruker utanom-musikalske kjelder er eit stort pluss.
Finn og les nye anmeldelser av bl.a.:
Gledeleg
i pilota-verda er dei nye andleta som ringjer eller skriv. Fleire har
lyst til å bli pilot og trolloped. Talet på friviljuge til
klubb og medarbeidarar i radioen veks. Det er plass til mange fleire -
ikkje nøl med å ringe eller meile. Skriv til redaktør
nikko: nikko@bek.no eller ring: 95768044
Den
Nationale Scene 14.-17. november
(Også
oppført på Oslo Ultimafestival i oktober)
Europeras-serien ble komponert av John Cage i tidsrommet 1987-91. Del 3 og 4 har det til felles med de andre stykkene at de er basert på en spesiell gjenbruk av klassisk operamateriale.
Nå har ikke jeg noe særlig forhold til opera. Faktisk er det en av de ytterst få musikkformene jeg har vansker med å like. Jeg tror det har å gjøre med den uvanlige og i mine ører direkte ubehagelige måten artistene synger på.
"Paradoksalt nok ble hans [Cages] bearbeidelse av operatradisjonen noe av det mest kontroversielle han foretok seg i senere år", heter det i konsertpresentasjonen, "nettopp fordi han brøt med de forventninger musikksamfunnet hadde til ham som nyskapende rebell." Selv vil jeg argumentere at Europeras ikke nødvendigvis brøt med disse forventningene. Å framføre opera på den måten tyder ikke på overdrevent mye respekt for sjangerens tradisjoner. Jeg vil påstå at Cage her brukte opera for å finne opp et nytt, musikalsk uttrykk. Jeg ser ikke på Europeras 3 og 4 som operaer, først og fremst. Måten disse stykkene blir framført gjør dem snarere til samtidsstykker.
Så la oss ta en kikk på framførelsen. Ensemblet er stort. Vi har seks solister, to pianister, og tolv grammofonplatespillere. Ja, for Cage brukte også plater til sceneframførelsen av Europeras. Og en PC, visstnok til å regulere lyden. Europeras 3 er en 75 minutter lang pastisj av arier fra berømte operaer. Mye av tida blir ariene sunget og spilt oppå hverandre, og det er ikke lett å finne noen orden. Oppå kaoset finnes det et tilbakevendende "fremmedelement"; et voldsomt bråk som jeg etterhvert konkluderte med at var lyden av et forbipasserende godstog, forstørret noen titalls ganger.
Og slik går de 75 minuttene. Mønsteret blir tydelig ganske snart, og det endrer seg lite: Solister som overlapper hverandre, Platespillere som overlapper hverandre og "godstoget" som passerer med jevne mellomrom. "Fin musikk på en gang", hørte jeg en av tilskuerne kalle Europeras 3 i pausen. Den benevnelsen er så god som noen. Mitt inntrykk er nødvendigvis farget av mitt lunkne forhold til opera. Behagelig syntes jeg ikke stykket var, men som et utradisjonelt kunstuttrykk satte jeg pris på det. Likevel ble 75 minutter i lengste laget.
Etter den vanlige 15 minutter-pausen går vi videre til Europeras 4. Om nr. 3 var tungvint og kaotisk, er nr. 4 tilsvarende enkel. I pausen er mesteparten av ensemblet og utstyret ryddet vekk. Tilbake står to kvinnelige solister, en gammaldags sveivegrammofon og pianoene er byttet ut med et prangende klaver. Helt stilrent er nr. 4 ikke, for solistene får flere anledninger til å synge oppå hverandre. Og godstoget vender stadig tilbake, skjønt denne gangen mye lavere - og fra motsatt retning. Men sammenliknet med nr.3 er nr.4 som et behagelig pust i bakken. Ja, etter noe så voldsomt som nr.3 føles den nesten ikke utfordrende nok.. Jeg velger imidlertid å oppfatte det slik at John Cage med dette ønsket å skape en mest mulig slående kontrast, og bifaller hans tankegang.
av Trond Sætre
