Mouse on Mars Radical Connector (Sonig)

De proklamerer teknoens død, disse bandene. Funkstörung, Future Sound of London, og nå også Mouse on Mars. Bastionene faller. De introduserer alle den bløte vokal. Kjip vokal.
Med dette dras det elektroniske fra det kjønnsløse tilbake til sengen/sangen, og med det antar jeg at man mener å tilføre den sex den ensomme skruboks skrudde av på 90-tallet. Er det ikke nettopp seieren over sexen som er teknoens største meritt? Razor sharp motherfucking techno, liksom. Apatisk navlebeskuelse og drita uerigerte øyeblikk. Realisme som motsats til den bløte vokalens hyggefetisjisme. For hygge kan oppleves som noe beklemmende. Ikke som tilstand utenfor musikken kanskje, men i det man ifører seg hodetelefoner kan denne kosen fremstå som mental napalm. Seig, fastklistret og ubehagelig. Kings of Convenience er det styggeste bandet i verden. Hvilken convenience? Selvbedrag og forsømmelse av den uunngåelige realismens plikter. Mouse on Mars er ikke bekvemmelighetens konger, men de er det mer nå enn på sitt forrige album. Det er synd. Drittvokal.

 


Comments: Post a Comment