DVD: Nor Noise (Ohm Records/ Pastiche Films)

Den gode elektroniske musikken vies liten oppmerksomhet i norske medier. Det er med årsak i dette flere av oss ikler oss gribbens drakt og adferd i det vi får snusen i en film som Nor Noise. Nor Noise, regissert av Tom Hovinbøle, er en dokumentar om støymusikken, og den inneholder noe så sjeldent som norskspråklige intervjuer med artister som Lasse Marhaug og Helge Steen. I så måte kan den tenkes å metadonbalsamere den trangen vi hele tiden har til å oppleve våre stjerner på andre måter enn gjennom fillete cd-roms og glisne edruelige kunstgalleri. Nor Noise er det Lydverket spesial som aldri ble sendt, det er Dagbladets bilag som aldri ble trykket.
Det sunne med den manglende mediedekning er at utgivelsene trer frem. De blir på denne måten ikke annet enn utgivelser, musikk presentert i renest mulig form. Kanskje Dagbladet og NRK gjør oss en tjeneste når de sparer oss for alt pratet. Og det er dette faktum, snarere enn et tilfredsstilt innbilt behov, som materialiserer seg i møte med Nor Noise. Nor Noise består av intervjuer med unge alvorlige menn med lydlig utforskertrang. Nær alle diskuterer hvorvidt støy, eller noise som de later til å kalle det, er musikk, og, JA!, de kommer alle frem til at det er musikk. For hva er vel egentlig musikk? Og de snakker om lag av lyd og feedback og Varese og improvisasjon og åpenhet og frihet. Men flere av dem er nær ved å holde forelesninger. Jeg sovner på forelesninger. Forelesninger er edruelige. Støymusikken er ikke edruelig, på tross av de skjenkeløse kunstsettinger den ofte plasseres i. Det de sier blir aldri like spennende som musikken. Det er tregt det de sier. Ukontroversielt. Anekdoteløst. Utenfor musikken finnes ingenting. Så hvorfor skriver jeg egentlig anmeldelser? Jeg er lei av meg.

 


Konsert: Single Unit + Donna Summer, Landmark, 1.8.2004

Veien mot toppen er vanskelig. Timing betyr alt.

Vorspiel er vitenskap. Man bør bruke hele formiddagen på planlegging og oppkjøring. Spise riktig. Ikke for tungt, ei heller for lite. Sove, ikke så mye at man blir ettermiddagsdorsk, men heller ikke så lite at man risikerer å bli sliten på nachspiel. Det viktigste er selvsagt allikevel hvordan drikkingen skjer. Man bør starte hardt, gjerne sitte i stillhet og systematisk og mekanisk drikke ting man egentlig ikke liker, men som har vist seg å legge gode grunnlag for flyt. Type portvin. Denne fasen er kritisk. Feilsteg her forsurer alt. Når man har lagt det nødvendige grunnlag begynner finslipingen av rusen inn mot konsert. Det handler om å slippe og dra. En mulig fasit: Øl øl drink øl øl vin øl øl vin, øl, drink, drink. Breakbeats. Sol. PJ Harvey go to hell. Er grunnlaget godt har man slingringsmonn. Hvis ikke blir alt en kamp. Med det ideelle opplegg og den prikkfrie gjennomførelse flyter man til konsertlokalet.

Suksessen på veien til toppen avhenger også av at ting skjer riktig andre steder. Man er avhengig av samsvar mellom vorspiel og konsert. Og det er her det normalt skjærer seg. Jeg har sett dobbelt blant dressbekledde samtidsmennesker. Perfekte vorspielgjennomføringer tvinges i bur i møte med konserter som ikke er hva de skulle vært. Dette er de brutale joykillers. Dem er det mange av.
2 av 5 vorspiel er perfekte, 1 av 5 konserter er det. Timing blir således avgjørende. Ett av de to perfekte vorspielene må møte den ene perfekte konserten. Dette skjer kanskje en eller to ganger i året. Dette skjedde på Single Unit + Donna Summer.

 


Shitmat Full English Breakfast (Planet Mu)

Den harde teknoens usual suspects er alle til stede: junglist, ravesynther, mash-up, harde breaks med og uten usannsynlige underliggende samples (musikaler, barnesanger), toasting, hardcorebasstromme, høyt tempo, overflod av brudd.Allikevel er det kjedelig. Tid for vandring mot nye horisonter.

 


Ost & Kjex Some, but not all cheese, comes from the moon (Planet Noise)

Ost og Kjex svinger fra det overdrevent grelle til det ganske sjarmerende. Det grelle skapes med overdreven bruk av effekttung (vokoderisk) prosessering av vokal, retrosynther (muligens kjeks som høres ut som retrosynther, er en kjeks som høres ut som en synth egentlig en kjeks?) elektroetterlikning og medio 1990-talls elektronika. Få klisjéer er styggere enn teknoklisjéer. For det er når de holder seg unna etterligning av elendighet at Ost og Kjex viser sitt sanne potensiale. Når de er på sitt mest håndvevde, sitt mest originale, viser de at det bortenfor kategoriene finnes noe som bare er Ost og Kjex - humor, catchy tema og absurde vokaler. Da overlever man til og med en liten vokoderrunde.

 


IO Tøff i stige (Karisma)

Jeg har hatt denne liggende en stund. Hørt mye på den. Men jeg makter allikevel ikke å formulere hva jeg mener. Jeg liker den ikke. Det er sikkert. Men jeg er ikke sikker på hvorfor. Jeg simpelthen bare liker den ikke. Anslagsvise årsaker, med større eller mindre tyngde: grå elektronikk, de mange temaene er ikke catchy, selvhøytidelig vokal.
Når jeg skal oppsummere hva slags elektronisk musikk jeg liker - jeg liker forskjellige greier - er det nærmeste jeg kommer at musikken på en eller annen måte bør være frekk. Cheeky. Io er for meg motsetningen til dette. Baktungt og gammelmodig.

 


Mouse on Mars Radical Connector (Sonig)

De proklamerer teknoens død, disse bandene. Funkstörung, Future Sound of London, og nå også Mouse on Mars. Bastionene faller. De introduserer alle den bløte vokal. Kjip vokal.
Med dette dras det elektroniske fra det kjønnsløse tilbake til sengen/sangen, og med det antar jeg at man mener å tilføre den sex den ensomme skruboks skrudde av på 90-tallet. Er det ikke nettopp seieren over sexen som er teknoens største meritt? Razor sharp motherfucking techno, liksom. Apatisk navlebeskuelse og drita uerigerte øyeblikk. Realisme som motsats til den bløte vokalens hyggefetisjisme. For hygge kan oppleves som noe beklemmende. Ikke som tilstand utenfor musikken kanskje, men i det man ifører seg hodetelefoner kan denne kosen fremstå som mental napalm. Seig, fastklistret og ubehagelig. Kings of Convenience er det styggeste bandet i verden. Hvilken convenience? Selvbedrag og forsømmelse av den uunngåelige realismens plikter. Mouse on Mars er ikke bekvemmelighetens konger, men de er det mer nå enn på sitt forrige album. Det er synd. Drittvokal.

 


Toy Rabbit Pushing Mower/ Valley Cars (Telle)

Plone ga nesten ikke ut musikk før de forsvant. Det sies at de ble ofre for en ryddeaksjon Warp hadde i egen artiststall mot slutten av 1990-tallet. Plone lagde popmusikk som var mer pop enn pop. De popete tema var flere og bedre enn i annen popmusikk. I sin enkelhet fant de formelen for umiddelbar sjarm. Rosa musikk med analoge synther som sa plopp plopp. Det nærmeste man kommer en lydlig parallell til forelskelse. Plone startet med sin korte karriere den naive poptekno. Toy minner om Plone.

 


Knifehandchop How I Left You (Very Friendly/ Tigerbeat 6)

Å beskrive musikk med det skrevne ord er ikke lett. Derfor vil de fleste anmeldelser være uten verdi. Noen anmeldelser treffer allikevel. Noen setninger blir hengende i erindringen. Som den gangen Pan Sonic ble omtalt som the greatest art joke ever, eller da Knifehandchop ble karakterisert som gabba goes human. Jeg overgår ikke denne.

 


Electric Company Creative Playthings (Tigerbeat 6)

Brad Laner er tidligere gitarist i rockebandet Medicine. Dette er sannsynligvis til liten hjelp i hans karriere som elektronisk musiker og kan neppe regnes som plussmål. Den som ser MTV2 vet hvorfor. Noe indie er indie fordi det ikke er så bra at det blir kommers. Salgstall bestemmer kategorisering. Der Electric Company tidligere var en ganske typisk postaphextwinabstrakterytmerstereo typtigerbeat6medkorrekteplugins, er han nå infisert av tidligere karriere. Gitarer og sånn. Laners utgivelse er trist med årsak i noe uforløst og baktungt. Den er tidvis litt catchy, men bare litt, ikke særlig vakker, bare litt, ikke særlig bra, bare litt. Av og til. Og litt bra av og til kvalifiserer ikke til en tredje gjennomlytting. (Denne anmeldelsen funker ikke helt. Får ikke helt de indiegreiene til å henge sammen med resten/ Laner. Men jeg fikk slengt litt dritt om den jevne indie, og det er jo greit. Kjedelig album uansett.)

 


DJ / Rupture Special Gunpowder (Very Friendly/ Tigerbeat 6)

Det finnes ikke besetning i tekno. Det finnes bare tilgjengelige lyder og skjema for plassering og modifisering av disse. Ved dette fremales de gale professorer. Personlighet er suksess. En artist blir legendarisk gjennom, og i teknoen kun gjennom, å finne et i sannhet unikt uttrykk. Som konsekvens av dette verdigrunnlag finnes fordypning og konsentrasjon. Autechre, Venetian Snares, Biosphere. Egendyrking av oppnådd status og autentitet. I så måte blir bred spredning vanskelig å svelge. DJ/ Rupture arbeider bredt. Noe minner om Golden Palominos, noe om Funkstörung. Noe er dub, noe er latino, two step, etnisk, breakbeats, glitch, ragga. Og det er ikke særlig originalt det hele. Et ålreit album, men like fullt et album som jeg snart har glemt. Aberet med de fordypende legender er dog stagnasjon. En annen diskusjon.

 


Konsert: Smalltown Supersounds 10-års jubileum, Kvarteret, 1.5.2004

Sir Dupermann, Martin Horntveth, Jaga Jazzist, Kim Hiorthøy, Mental Overdrive.

Hjemmestudioet skaper lydfetisjisme. Virkemidler som tidligere kun var tilgjengelige for de profesjonelle mennesker i de profesjonelle studio kan i dag benyttes av alle. Disse virkemidlene sidestilles på denne måten med instrumenter som gitar og tromme. De blir kreative verktøy for utøveren i sin mest umiddelbare forstand. Modifisering av lyd, og da gjerne samplede lyder, er poeng fremfor pynting av poeng.

Lydenes nye stilling er årsak til et sentralt skille i den elektroniske musikken. Det later til at en rekke artister nøyer seg med de nye lyder og deres lydmessige modifisering. De når aldri den gode sequencerjobb, aldri den gode låt. De blir intet annet enn dårlige jammer på dårlige dager. Samples og drøye filter.

For det er nemlig i det disse nye lydene blir låter at det umulige blir mulig. De umulige lyders møte med det virkelige talent gjør dem selvsagte og vakre. Forvirringen i det dette skjer er et av teknoens største kick.

For de gode låtene sniker seg på disse måter frem på andre veier enn tidligere. Man vet dermed ikke hvordan popen skal inntreffe. Og det er her Dupermannen fremstår som noe av det mest spennende som finnes. Han har et enormt lydlig potensial og arsenal. Han har også evnen til å gjøre låter med opptur. Han bryter med de kvernende musikalske evighetsmaskiner. På Kvarteret denne kvelden kom dette til uttrykk på en meget tydelig måte.

Resten av kvelden var skuffende. Tidligere på dagen hadde Viking åpnet ny stadion. De ledet lenge i åpningskampen, men klarte til slutt bare 1-1. Jeg kranglet med noen nakkemuskler. Sånne ting. Det var bare Dupermann som kunne kurere.